Stigespill

Akkurat for tida synes jeg stigespill er en god beskrivelse.
Det er en god beskrivelse på hvordan jeg opplever livet mitt. Livet mitt er som et stigespill. Du må ramle ned for å klatre opp igjen, og det gjerne flere ganger før man er i mål. Og i mål skal jeg da komme til slutt. Men det kan nok hende jeg blir nødt til å ramle ned et par stiger til først. Hva veit vel jeg? Jeg har innfinni meg med at det er sånn ting er med meg. Og jeg har virkelig verdens beste personlige trener! Hun forstår meg så innmarri godt!! Jeg har jo levd lenge med eksem, den har vært fram og tilbake stort sett siden jeg var liten. Og jeg ante ikke at det fulgte så mye dritt med eksem som det nå har gjort.
Klimaendring og fuktighet er noe av det værste huden min kan utsettes for. Jeg synes det er deilig å komme meg ut nå om høsten, lufta kjøler meg ned, men å gå inn i en butikk fult påkledd er et mareritt. Det gir meg angst. Jeg føler jeg ikke får puste, fordi kroppen og huden min blir varm i løpet av sekunder. Og jeg må bare ut! Ut så fort som bare det. Derfor tilbringer jeg mange dager hjemme. Inne. Inne uten bh og lite klær.
Til uka skal jeg tilbake til legen, og jeg skal nok også tilbake på jobb. Ikke 100%, men redusert. Jeg er veldig spent på hvordan det vil bli. 6 uker er jo lenge. Og jeg skal nok innrømme at jeg er livredd. Livredd for at det ikke skal funke. At jeg skal få enda et tilbakefall, rase helt ned til start igjen. For jobbe må jeg jo, men tidsnok.

Fredrik er i Manchester og jeg har aldri hørt så mye fra han på disse to dagene enn jeg har gjort tidliger. Han ringer og sender mldr. Jeg blir reint rørt. Kjempe koselig. Er ikke noe stress å la han få reise da. Jeg koser meg hjemme. Er jo veldig stille her, men har lånt en liten mengde med filmer som jeg skal kose meg med utover kvelden. Har allerede sett en.

Jeg får fortsette å sats, ikke gi opp, enten går det oppover, blir stående eller nedover igjen. Jeg veit hva jeg vil og jeg veit hva jeg tror på. Dette skal jeg klare!!