Kanskje jeg aldri får noe svar på hvorfor kroppen har sagt stopp. Hvorfor jeg har vært i dårlig form siden september og fortsatt er. Kanskje jeg rett og slett bare kjørte meg ned i kjelleren og trenger tid på å reise meg og klatre opp igjen? Eller kanskje jeg får noe mer svar når jeg skal på klinikken igjen i slutten av mars?
Jeg har i hvert fall lært en viktig ting. Og det er å finne fram de positive tingene.
Hva er det jeg får til?
Jeg er to dager i uka på jobb. Jeg har oppgradert treningen til 2 faste timer i uka, og håper å få til en tredje. Humøret er bedre og jeg har overskudd til å finne på noe sprell og litt tøys og tull.
Jeg har også overskudd til å prøve nye oppskrifter som ikke inneholder gluten og melk.
Det er ikke enkelt når livet tar en brå ending, når ting man har som vanlige gjøremål i hverdagen plutselig blir et vannvittig ork. Når man egentlig er aktiv og sosial, og orker å trene etter jobb og lage mat og ordne i leiligheten. Når alt dette bare må settes på vent. Og bare tanken på det gjør at man blir sliten. Da er det deilig å få et lite glimt av energi igjen. Et lite lysstreif som gjør at du kanskje orker å vaske en maskin med klær og gå en tur rundt elva. Disse lysstreifene kommer oftere nå og jeg tar vare på de som ildfluer i ett norgesglass.
